Effjusikay

- svevende tanker

Det var en gang en avis som hadde få lesere. Eller kanskje det var en leser som lengtet etter sine fifteen minutes of fame, derav er historien litt uklar. Men skjebner går ofte hånd i hånd, og når man kan klø hverandre på ryggen er dagen bare solskinn. Så: Det var en gang en avis som hadde få lesere. Avisa var en liten lokalavis i et område hvor sauebjellene lystig klukka i utmarka før eieren av bjella ble liggende i ryggvelt så bjella stilna, eller raste utfor et stup og brakk både lammelår, smalahove og nakkekotelett. Siden det var så mange sauer og sauebønder i bygda hvor lokalavisa holdt hus, var det også en ganske opphausa stemning når det gjaldt ulv.

Les mer …

– Stina… Du må lese… lese…

Stemmen var svak, ordene vanskelige å fange. Stinas 26 år gamle ører oppfattet ikke hva bestemor forsøkte å si, så hun lente seg over sykehussengen for å få tak i ordene.
– Dagboken, hvisket bestemor.
– Dagboken? Din dagbok? Stina så spørrende på bestemor og følte lettelse da bestemoren nikket svakt, budskapet var mottatt. – Vil du ha den nå?
– Nei. Siste sidene, du må lese…
– Jeg skal lese dagboken din, bestemor. Ligger den på soverommet ditt? Stina så at bestemoren nikket, og at det var alt hun orket for øyeblikket.

Les mer …

Ting forandrer seg hos de som er i stand til å forandre seg. Som ikke er så forknytte at de må følge det samme, gamle mønsteret, som klarer å tenke nytt og innrette seg. Det er de som overlever. Slik har det vært i naturen også, den som tilpasser seg nytt miljø og nytt klima, overlever – andre bukker under.

Les mer …

Det er ingen nyhet at jeg er for rovdyr i norske skoger, eller at jeg er engasjert i rovdyrdebatten - i andre forum enn i gruppene på Facebook. At jeg ikke er i gruppene på Facebook har en enkel forklaring: Nivået hos motparten har ikke forandret seg på to år når det gjelder debattform. Med andre ord går det fremdeles ut på å - i mest mulig grad - mobbe, trakassere, trykke ned, spre løgner og drit, og utøve mest mulig fornærmende faenskap mot den de er uenige med.

Les mer …

Sola skinner fra en skyfri himmel og får hvite snøklumper på trærne til å oppgi håpet om å holde fast på vinteren. Det drypper i skogen, blanke, runde diamanter faller ned fra svinnende snø. Men hunden som ligger i lyngen kan ikke se dette. Verken sola, den skyfrie himmelen eller de dryppende diamantene fra hvite flekker er noe som møter øynene hans. De er hvite. De ser ingenting. Men for Scott betyr det lite, da denne vakre sjelen ser med hjertet og ørene er hans øyne. Ørene – og hans andre sanser.

Les mer …