1
Starten på en tidsreise

– – – – –

Jeg sitter i skyggen og fryser med et enkelt ullsjal rundt skuldrene. Sommerskjørt har jeg tatt på, kun på trass for jeg må ha tjukk strømpebukse under. Det er den kaldeste sommeren vi har hatt på lenge, den kaldeste sommeren jeg kan huske og det er her og nå jeg bestemmer meg. Jeg skal fylle hullene i minnenes tenner. Jeg er lei av glimt fra fortiden som til stadighet dukker opp så hukommelsen oppfører seg som en tungespiss som stadig må borti og kjenne på hulrommet der fyllingen falt ut. Fordi jeg er lei av glimt fra fortida.

Skyene driver sakte over huset, men akkurat som livet mitt ser det ut til at de driver feil vei i forhold til hvor vindretningen kommer fra. Skyene er sta. De nekter å følge retningen og jeg innser at jeg selv er en sky som alltid har drevet i min egen retning.

Humlesuset blir hakket i stykker av naboen som starter en kompressor. Det gjør ikke noe. Det varer ikke lenge og jeg har varm kaffe. Eller gift, som et element fra fortiden til stadighet måtte kalle det. Og jeg bestemmer meg der og da for å dra tilbake, langt tilbake, for det starter før både godteri fulle av E-stoffer og billigutgaven av cola light.

Jeg bestemmer meg for å gjøre dette på min måte.

– – – – –

Flashback. Det hadde alltid vært en del av Renatas liv. Å tenke tilbake på ting når noe dukket opp i tankene som et lynglimt fra fortiden. Hun følte det var sjela som trengte å bearbeide hendelser, en prosess for å bli kvitt oppsamlet grums i tankene.

Renata stirret på mobilen. Det var vanskelig å definere følelsen hun hadde da hun leste på skjermen. På tross av hvor såret hun hadde blitt den gangen, hadde hun ikke fjernet nummeret og nå lyste det ivrig mot henne i takt med en velkjent ringelyd. Men var det egentlig så overraskende? Tross alt hadde ikke orkideen stått på stuebordet mer enn en uke og Dagny hadde brukt dette oppmykningstrikset før – å sende en blomst fra en anonym avsender og en treffende tekst på kortet, bare for å kontakte henne en uke senere. Forskjellen nå var at Renata ble smal i øynene før hun trykket pekefingeren demonstrativt mot skjermen på iPhonen. *Avvis* Dagny forsøkte en gang til og nå lot Renata det bare ringe. Det første sjokket hadde gått over, hun fjernet bare ringelyden og nøt tanken på at det svikefulle, selvrettferdige mennesket satt og forventet at Renata skulle ta telefonen. Hva innbilte hun seg, egentlig? Etter den mailen hvor Dagny brøt all kontakt og deretter ett og et halvt år senere serverte en iskald kommentar på blogginnlegget angående katten som forsvant, og så ringte hun nå og trodde at hun skulle få respons?

Tankene glimtet i et flashback og sendte Renata et par år tilbake på et øyeblikk, til den mest kaotiske tiden i hennes liv. Da skilsmissen hadde kastet henne ut i et virvar av følelser som både resulterte i tap av tre venner og fødselen av hennes så langt beste bok. Dessuten ble en lett bipolaritet trigget, noe som var helt normalt om man hadde slike polariteter liggende og lure på vent i sjela. Eller hodet. Eller hvor den nå hadde vært og ventet på at Renata skulle bli skilt.

Tankerekka ble avbrutt av at mobilen durte muntert. Vibreringen var på selv om lyden var av, og på displayet så Renata at Dagny hadde sendt henne en tekstmelding.
– Herregud, kan du ikke bare ta et hint og gi faen, mumlet Renata. – Det var tross alt du som brøt kontakten og endog såra meg i en tung periode da jeg rant rundt og lette etter Snurre som jeg aldri fikk tilbake. Jeg klarer godt å leve uten å tilgi deg, akkurat som at jeg ikke tilgir eksen. Helt fint. Ikkeno’ problem. Allikevel åpnet Renata tekstmeldingen og leste dem begge to, for det kom en ny mens hun leste. Dagny var visst talatrengt:

«Hei Renata. Jeg vet at jeg sikkert er en av de siste du vil snakke med, men jeg fikk en veldig merkelig telefon her i morges. Nummeret vistes ikke og det hørtes ut som en dame som prøvde å snakke en annen dialekt. Hun snakket om rovdyr debatten og alskens rare ting og at det involverte meg og at du skulle anmelde meg etc. Skjønte ingenting i det hele tatt og jeg kjenner deg såpass godt at jeg vet du ikke har gjort noe slikt Derfor hadde det vært fint om jeg kunne fått snakket med deg.»

– Du kjenner meg overhode ikke, mumlet Renata og åpnet den andre meldingen. – Og jeg vet godt hvem som har kontakta deg for å få deg til å ringe meg. Trenger ikke være rakettforsker for å skjønne det. Dere kjenner meg ikke i det hele tatt, dere to. Jeg tror faktisk at dere aldri har kjent meg.

«Jeg har prøvd å ringe deg noen ganger, men jeg forstår at du ikke vil ta telefonen, og det respekterer jeg. Fikk en ny slik telefon fra det kvinnemennesket og jeg aner ikke hvem det er (eller jeg har en liten mistanke) eller hva hun vil oppnå. Det kommer ikke noe telefonnummer opp, men hun snakker om en anmeldelse og om en gruppe på Facebook og at du har anmeldt flere. Jeg er jo ikke engang på Facebook så jeg skjønner absolutt ingenting. Derfor hadde det vært fint om jeg kunne fått litt oppklaringer om hva det er hun rabler om. Jeg må jo le også fordi det hele blir jo tragikomisk fordi det er tydelig at noen er veldig provosert over at du tar dyr i forsvar som ikke kan forsvare seg selv. Men hvorfor dette mennesket drar meg inn i det hele er meg helt uforståelig. Det var derfor jeg ringte til deg for å høre om du hadde noen peiling. Men jeg aksepterer at du ikke vil ta telefonen, så beklager jeg for å ha forstyrret deg. Mvh Dagny.»

– Dette var for enkelt, Dagny, sa Renata og klarte ikke la være da hun kjente munnvikene dra seg utover i et smil; hun lo. – Og akkurat som på kortet som fulgte orkideene, spiller du på mitt engasjement for dyr. Vel… jeg vet jo at dere begge leser inne på bloggen min, så jeg får heller gi dere en felles beskjed, sa Renata og åpnet laptop’en. Hun fant fram bloggen Mimosas Tanker, gikk inn på bakrommet og la ut de umiddelbare tankene.

Fingrene fløt og flagret lekent over tastaturet. De arbeidet kjapt, slik det sømmet seg en forfatter som hadde lært seg touch-metoden i valgfag på ungdomsskolen og skrev like fort som andre pratet.

Flashbacken hang fremdeles igjen i tankene og Renata skjønte at hun ikke kom til å få fred i hodet før hun hadde gått igjennom det som hadde skjedd de to-tre siste årene. Fra løfter om evig vennskap og til anmeldelser for ærekrenkelse og løgner spredd i rent hat mot Renata. Hvordan kunne venner forandre seg så radikalt? Og hvor var Karma når folk kunne behandle nære venner slik som Renata hadde blitt behandlet, uten at det fikk konsekvenser? Rettferdighetstrangen hadde alltid vært sterk hos Renata og kanskje var det derfor disse såkalte vennskapene hadde dukket opp i tankene hennes med jevne mellomrom. Hun skjønte at det var som med det havarerte ekteskapet. Det var noe som måtte bearbeides mens Karma ventet.

Det var på tide med et tilbakeblikk. Hun hadde faktisk ikke noe valg.

– – – – –

Her finner du boka på min egen nettside. Koster litt mer. Om jeg blir fort utsolgt for de jeg har hjemme, er bestillingstiden litt over 3 uker.

Her finner du boka hos Lulu.com – 3 ukers bestilling, koster litt mindre og anonym bestilling (uansett hvilken bok).

Boka er også registrert hos bokbasen, men det er fint om du bestiller hos meg da alle bokforretninger krever rabatt. Yep.

So it begins…

Ta den venn og la den vandre