Den første formen for travsport i Norge skjedde på vei hjem fra kirka på søndagene. Den tiden da man var avhengig av hest og vogn for å komme seg rundt, for å gjøre arbeidet på gården. Kanskje var det to bondenaboer i hver sin vogn med en real kaldblods hest eller dølagamp spent for som begynte å trave friskt side om side, og som forbante seg på å vise at hans hest var best til å trave og dermed satte de begge opp farta for å imponere med hesten sin... og travsporten var født.

Travløp med hest på is

Senere ble det arrangert organiserte travløp på innsjøer med tjukk is hvor hestene løp med pigger under skoene (det gjør de den dag i dag, ellers glir jo hesten og det blir dårlig med travsporten hvis alle ender i en klynge i første sving...). Isløp arrangeres også enkelte steder, særlig i Sveits har dette blitt en populær event en gang i året. Her i Norge er det vel kanefart som er mest tradisjonell med tilknytning til for eksempel Rørosmartnan men så å si hver dag arrangeres det rikstotoløp på forskjellige baner i Norge. For når traktoren fikk sitt inntog i Norge måtte vi jo finne andre måter å bruke hesten på - for å forsvare at vi ville drive med hest. Hva var vel mer naturlig da, enn å begynne med trav og travsport?

Drømmen om en hest som traver fort!

De fleste som driver med hest, trav og travsport i Norge, opplever sjelden at hesten deres traver inn til en førsteplass. De fleste er fornøyde om hesten i det hele tatt traver fort nok til å tjene inn nok penger i løpet av et år, til å betale havren og høyet sitt selv. I et miljø som damper av hest og som særlig i kaldblodsmiljøet er preget av litt forgubbing, dukker det ofte opp morsomme situasjoner i forbindelse med hest, travtrening og travsport. Det er herfra jeg har plukket flere av situasjonene, samt opplevd en del selv på de få årene jeg selv har drevet med hest, trav og travsport. Det er en fascinerende verden...

Travsporten en rettferdig sport for utøverne

Når man sammenligner med sporsutøvere er det klart at ikke alle tar medaljer. Slik er det også i travsporten. Ikke alle hester traver like fort, ikke alle mennesker går like fort på ski. Ikke alltid har det med treninga å gjøre heller, for selv en hest må ha talent for å trave fort. Og det er akkurat det som er så rettferdig med trav og travsport. En fattig bonde kan parre merra si med en hingst og ende opp med et supertalent mens en riksugg kan parre med toppen av hylla og likevel ende opp med noe som ikke gidder å løpe... Det er ikke alltid det handler om penger i travsporten, rett og slett.

"Herre blir traver, ja, hesten har talent!"

Den muntre boken "Sølvbestikk og blank messing " handler om Dieselgutten, en norsk kaldblods traver som ligger akkurat i det nivået hvor man kalles premieplukker - for i travløp hvor 15 hester stiller til start får man nemlig halve feltet premie. Førstepremien er gjerne på 12.000 på Leangen Travbane i vanlig V5-løp, andreplassen 6000 og så kryper det nedover til siste plasserte som gjerne er 1500 og vel fornøyd med det. Men at det er mange regler i regelverket som ikke er fullt så rettferdige, får DNT ta på sin kappe - det er et tungrodd system.

Seier smaker alltid godt i travsport

Å trene sin egen hest fram til en idrettsutøver, stille til start og stå der med tunnelsyn mens hesten kuskes rundt banen er en heftig opplevelse som kan få hjertepumpa til å slå dobbelt så fort hos de fleste. Noen blir til og med så engasjerte at de ikke klarer å se hesten sin trave i løp, de står bak hestehengeren sin og spyr... Selv elsker jeg å se hesten min løpe og tenke på at jeg selv har trent ham, sittet i vogna og snust inn hestesvette og hestefis mens traveren min jobber som en helt i vogna, rede til å stille på travløp for å gjøre morra si glad.

Våre egne travere

Bottem Gutten var vår første skikkelige traver, han var i pengene hele tiden og fikk to andreplasser den alt for korte tiden vi fikk ha ham. Victor Elan en annen - han ga oss den første førsteplassen og trivdes best i travritt. Nå har vi ingen starthester, men Vikkifaks er toppstammet med Järvsöfaks til far og Slogum Ki (Støva-slaget) som mor, halvsøster av Vikus (som måtte pensjoneres , litt på grunn av halslidelsen som ble årsaken til Vik Lyn-grima men mest på grunn av en forkalkning i en fot. Irap-behandling ble løsninga for jeg klarer rett og slett ikke å skille meg av med godgutten). Og så har vi dem toppstamma varmblodsen Fearless One etter Adams Hall og Daffodil Kemp, som står i trening hos Per Dave Holtung.

Sølvbestikk og blank messing
- trav med hest på normalt nivå innen travsporten

Eieren Olaf Grøttesbakk sitter med de samme drømmene og håpene som alle andre travhest-entusiaster i Norge. Boka følger Dieselgutten fra han er nyfødt til han er fire år gammel, med både komiske situasjoner og dramatikk som de fleste hesteeiere nok vil kjenne seg igjen i. Boken er skrevet med et humoristisk syn på hest og travsport, men med den hjertevarmen en sann hestevenn føler for dyrene sine.

Man trenger ikke være hesteeier for å bli glad i Dieselgutten. Boka passer for alle som er glade i hester, enten de spiller på dem, sitter oppå dem, sitter bak dem, eller bare rett og slett syns at hesten er et ålreit dyr.

Dessuten er det artigere å spille på hest i travløp hos rikstoto enn å se på noen kuler som ruller rundt inni i en annen kule, da...