En vei bort fra stupet
- halvt biografisk roman om anoreksi og spiseforstyrrelser

Da jeg var 17-18 år slet jeg selv med anoreksi og spiseforstyrrelser. Foreldrene mine ante ingenting. De leste om det i blader og hørte om det i media, men å drømme om at deres egen datter slet med anoreksi og spiseforstyrrelser var så fjernt fra hverdagen som man kunne komme. Slik er det ofte i alle familier. Det skjer bare andre. Ikke noen i vår familie.

Kampen mot anoreksi og spiseforstyrrelse
- en lang og tung vei å gå

Når det endelig blir oppdaget at noen har anoreksi eller spiseforstyrrelse, er det ofte for sent. Å snu psyken til pasienten blir en lang, tung vei å gå - en vei man kanskje ikke ser enden på. Det hender stadig at anoreksien og spiseforstyrrelsene dukker opp igjen, alt ettersom hvilken situasjon det gjelder. Jeg føler jeg hele tiden har det i bakhodet og må leve med det resten av livet. Særlig i offentlige situasjoner sulter jeg heller enn å spise mens folk ser på... Men jeg klarte å komme meg ut av anoreksihelvetet ved hjelp av en venninne som selv hadde slitt, som selv hadde blitt ristet våken av sin søster og som så tegnene hos meg før det var for sent. Hun hjalp meg til å begynne på den lange veien.

At venninner reagerer er en ting. Men hva gjør man når helsevesenet ikke vil reagere på anoreksi og spiseforstyrrelser?

Min opplevelse hos skolelegen
- å fortelle at man har anoreksi og spiseforstyrrelse

(utdrag fra boken En Vei Bort Fra Stupet)

Å sitte i klasserommet og tenkte ut det hun skulle si, var en ting. Å virkelig si det, var noe helt annet. Ordene hadde forsvunnet fra hukommelsen og alt Heidi sa, hørtes dumt og famlende ut.

- Jeg tror jeg trenger hjelp, hadde hun startet med etter å ha satt seg i stolen foran den kvinnelige skolelegen. Hun hadde rødmet og sett ned i gulvet mens hun lette etter ord.

- Hva er problemet ditt, da?

- Jeg... jeg har ei venninne... Jeg har lest mye om det i blader, mener jeg... Mye av det jeg leser, ligner på det jeg selv gjør.

- Hva har du lest, da? hadde legen spurt saklig.

- Om... om anoreksi.

- Hvor mye veier du?

- Jeg... 50 kilo, tror jeg.

- Hvor høy er du?

- Eeeh, 1,65...

- Det er normalt for deg å veie 50 kilo, så jeg tror ikke du skal være redd for å ha fått anoreksi. Hvis du vil, kan du snakke med foreldrene dine om det og få timer hos en psykolog

Det var da Heidi hadde gitt opp, tidd stille og bare nikket. Så, etter et smil og et par nikk hadde hun gått og satt seg i kantina resten av timen. Lamslått og skuffet.

***

Nå hører det heldigvis med til historien at dette skjedde for flere år siden. Jeg er førti nå, i 2009. Den gangen dette skjedde var jeg 18 og midt i forvirrede tanker om anoreksi og spiseforstyrrelser.

Anoreksi og spiseforstyrrelser sitter ikke i kroppen!

Det denne skolelegen fullstendig glemte var at anoreksi og spiseforstyrrelser slett ikke sitter i kroppen på pasienten. Hva hjelper det at vekta er normal når tankene sitter i hodet? Kampen mot anoreksi og spiseforstyrrelser er ofte en usynlig krig man kjemper, hvor de eneste symptomene man kan gå ut fra ikke alltid er visuelle hos pasienten. De fleste går jo ut ifra at en pasient med anoreksi og spiseforstyrrelser er radmager... men det er ikke alltid sånn. Et sted må jo sykdommen begynne!

Ikke bare anoreksi er spiseforstyrrelse

Det finnes de jentene som er overvektige og som også har spiseforstyrrelse på samme vis som jenta på forsiden av En Vei Bort Fra Stupet. De ser seg i speilet og vet at det finnes ei slank jente i den overvektige kroppen de ser. De kan åpne kjøleskapet og føle trang til å rett og slett tømme det, alt de ser, spise alt, kan bli sultne når som helst ved synet av mat. Hva ville "min" skolelege ha sagt om en slik spiseforstyrrelse? "Slank deg...?"

Heldigvis har helsevesenet kommet atskillig lenger i dag når det gjelder å stille diagnoser innen anoreksi og spiseforstyrrelser. Men det er fremdeles mange som sliter i det skjulte. Om En Vei Bort Fra Stupet kan hjelpe de med anoreksi og spiseforstyrrelser som sliter i det skjulte, huke tak i dem før de kommer så langt, hjelpe slekt og venner med å forstå kampen og lidelsen på en annen måte... da har jeg oppnådd det jeg ville med å gi ut boken.

Du finner mer informasjon om anoreksi og spiseforstyrrelser i linksamlingen min.