Av og til kunne hun bli så gæern på bikkjene... de hadde skremt vannet av dørselgere mange ganger. Tispa Pippi hadde vært langt over året da de hadde overtatt henne, nærmere to år og siden hun hadde stått mye i hundegård var det vanskelig å venne henne av med bjeffinga hver gang den skarpe lyden av dørklokka hørtes. Da de fikk valpen et halvår senere var det slett ikke rart at han tok etter tispa, Toivo var dessuten en finsk spets og en pratsom rase, og dette resulterte i ganske høylydte seanser når det ringte på døra.

Hun kjeftet og var irritert, men hva hjalp vel det? Likevel skulle hun en dag bli glad for å ha sinte lyder i hundene når hun var alene. Det forbauset henne ikke at den dagen skulle komme. Det var bare grunnen til at hun var glad som var svært spesiell...

Det er ikke bare-bare å være alene i et enslig hus med nærmeste nabo 500 meter unna. Men trøsten hennes var at hun hadde mye lyd i små hunder og tispa hørtes jo skikkelig diger ut når hun satte i gang med røsta si...

Det fantes ikke gatelykter her. Mørket var av og til velkomment, for da så hun stjernene bedre. Og nordlyset. Ingen forstyrrende lykter som dempet opplevelsen av det nydelige og fascinerende himmelrommet som hun ofte stirret opp på når hun var ferdig med den siste foringen i stallen, i halv tolv-tiden. Mange sprengkalde vinterkvelder hadde nok Kaptein Mytoman, som da var mannen hennes, spekulert på hvorfor det tok sånn tid, mens hun hadde gjort unna foringen kjapt og effektivt så hun kunne stå og snuse inn energiene fra outer space. Hun hadde til og med sett stjerneskudd - midt i brystkassa til Orion. Hun kalte det Orions hjerte og følte seg privilegert som hadde fått oppleve det.

Det var ikke foringstid enda. Men det var køle mørkt ute. Hun sto og så ut av vinduet. På den andre siden av dalen glitret det i gatelykter og noen lys fra stuevinduer. Hun fulgte noen blinkende, blå lys med øynene der de beveget seg oppover hovedveien på den andre siden. Sikkert en ambulanse, på vei til noen som trengte hjelp. Hun fikk en vemodig følelse, et sug i sjela. Det var langt fram til alle steder her ute, likevel angret hun aldri på at hun hadde flyttet ut av storbyen. Hun hadde ikke savnet byen et sekund. Men det fantes ulemper.

Hadde hun bodd i storbyen, hadde hun ikke trengt å være redd nå. Hun ble smal i øynene mens hun tenkte tilbake. Det var ikke lenge siden bikkjene hadde reagert på noe utenfor og smaken av metall satt fremdeles igjen i munnen; adrenalinet som hadde spredd seg i kroppen i ren frykt. Hun hadde kikket ut av vinduene, vel vitende om at hun ikke kom til å se noe. Bikkjene løp til døra, fra døra, bjeffet og klynket og knurret og virket lettere forstyrret... akkurat som når de hører en bil de tror de gjenkjenner og likevel ikke... Så hadde hun ventet litt før hun slapp ut bikkjene og stått på trappa med mobilen i hånda mens de firbente tuslet rundt og tisset og snuste, før hun ropte dem inn - de hadde allerede glemt hvorfor de hadde bjeffet så sinna i sted. Men hos henne satt det i. Lenge.

Hun satte seg i godstolen og grep laptop'en, smatt opp fotskammelen med en snedig hendel på høyre side av stolen og satte seg godt til rette foran bloggen sin.

Det verste akkurat nå var at klokka var siste foringstid og hun kviet seg for å gå i mørket for første gang siden hun flyttet hit... fordi hun visste at han var hjemme nå. Hjemme i Norge...

- Faen ta deg, mumlet hun og satte fra seg laptopen før hun reiste seg. - Du har pinadø krøpet inn under huden min, din forbannede drittsekk!

Hun behersket trangen til å ta med brødkniven da hun gikk...

* * *

Utdrag fra et annet kapittel

Yvonne torde ikke annet. Torde ikke, hun måtte forsikre seg. Selv om hun var temmelig overbevist om at han bløffet om DET også i sin tid, en gang for tohundre år siden, så kunne hun ikke ta den sjansen. For tenk om det var sant, det han fortalte, at han hadde hjulpet kompiser med å få folk til å forsvinne... for godt...

Yvonne skrev det ned. To og en halv side med all svindel og luring som han hadde bedrevet. Dette kunne hun med sikkerhet skrive, fordi han hadde fått henne til å hjelpe ham i svindelen. Alt, fra forsikringssvindel i bilbrann og til NAV og trygdemisbruk, helsike for en kjeltring han faktisk var.

Brevene skulle han få vite om. Sammen med brevene - som Yvonne skrev ut i to eksemplarer - la hun ved tekstmeldingene han sendte henne da han var forbanna. Da han truet med å ta fra henne hunden som sto i hans navn. Da han ba henne teste ham for å se om han mente det han sa. Da han minte Yvonne på hva han var i stand til... som om hun kunne glemme det.

Om det nå var sant.

Men DET skulle han for pokker vite, at hun ikke bløffet når hun en gang i framtiden kom til å fortelle ham om de to brevene. Som nå lå i lukkede konvolutter, med skriften utenpå "Leveres politiet hvis noen skulle skje meg" og knøvla sammen, stappa i to konvolutter med smart-merke og påført adressen til to av Yvonnes beste venninner. Han visste ikke om dem, visste ikke de ekte navnene deres og heller ikke hvor de bodde.

De to kom til å få hvert sitt brev, de visste hva de skulle gjøre. De skulle gjemme brevet på et sikkert sted og hvis noe skjedde med Yvonne, hvis hun skulle forsvinne på uforklarlig vis, da skulle det brevet sendes til politiet.

Og det aktet Yvonne å la ham få vite. Om han var så dum at han torde å gjøre henne noe da, burde han huske hvor mange ganger han hadde løyet for Yvonne og hvor mange ganger hun hadde løyet for ham.

Yvonne hadde aldri løyet for ham.

For ei jente som verdsatte sannheten så mye som hun alltid har gjort, hva mente skjebnen med å gi henne et utskudd som HAM i livet????

Hun hadde forsikring. Hun hadde to. Ikke livsforsikring. Eller kanskje det var akkurat det Yvonne kunne anse det som. Bare hun rakk å fortelle ham det før han gjorde noe... noe dumt...

Skjedde det hundene noe, vil han lide samme skjebne som om hun forsvant. Hun ble smal i øynene mens hun mumlet mot skjermen, hvor brevet lyste mot henne:
- Han må FAEN MEG bare prøve, så skal han se hva JEG er i stand til!