1

Hun kunne ikke fordra å bruke klisjeer. Men hvilke andre ord kunne dekke den følelsen bedre, som hun satt med nå?

"Som lyn fra klar himmel..."

"Rett i dass..."

Det var slik det føltes. Ingenting annet kunne dekke hennes tanker bedre enn akkurat disse to utslitte frasene der hun satt ved siden av sin mann gjennom ti år. Sommerkvelden var lun og romantisk. På terrassebordet sto et mygglys og brant lekent. Han hadde kaffe i koppen og konjakk i glasset, mens hun nøyde seg med en kopp varm te. Det var lørdagskveld etter en solrik dag og himmelen var fremdeles sommernattblek. Lyn fra klar himmel. Ti års ekteskap rett i dass.

- Jeg elsker deg ikke lenger, hadde han sagt da han hadde trukket pusten og sluppet bomben. Og nå satt de her og lot stillheten voldta lufta rundt dem. Hardt og brutalt. Ordene lå fremdeles som ekko i ørene hennes. Hun ville skrike høyt for å fjerne ordene, men klarte ikke å riste av seg den nummenheten som hadde overmannet henne.

- Jeg beklager.

- Stapp beklagelsen din langt opp i... hadde hun lyst til å si, men hun klarte det ikke. Han fortsatte.

- Jeg syns vi skal fortsette å bo sammen for vår datters skyld...

- For vår datters skyld, tenkte hun ør. - Hva med meg? Hvordan tror du det vil føles å bo sammen med en mann jeg fremdeles føler for, og vite at han ikke elsker meg lenger?

Han så etter henne da hun reiste seg og gikk inn med rolige skritt. Hun småløp gjennom stua og rakk akkurat inn på kjøkkenet før magen vrengte seg. Utslagsvasken tok imot sjokket hennes uten å mukke. Det var en forståelsesfull utslagsvask. Hun spylte ned etterpå og skyllet munnen med cola for å få vekk smaken. Men det hjalp ikke å skylle med cola for å få vekk ordene hans. De hadde satt seg fast.

- Jeg elsker deg ikke lenger...

Hun kjente magen vrenge seg igjen.

Var det da så rart at hun ble forelsket i feil mann to år senere? En mann som skulle vise seg å såre henne atskillig mer enn hennes egen ektemann hadde klart...

Skjebnen er lunefull. Og sjarm er i enkelte tilfeller giftig. Hvem skulle ant at han som påsto han elsket henne over alt på jorden viste seg å være den største løgneren og hjerteknuseren noensinne, mens han som ville forlate henne skulle være den hun virkelig kunne støtte seg på da verden raste sammen? Utallige var eventyrene, og hun følte seg dum og utnyttet. Hvorfor hadde hun ikke sett det? Følt det? Hvorfor hadde hun... trodd på ham?

- Jeg elsker deg...

- Du er nydelig... vakker...

- Jeg går fra min kone, du betyr alt for meg...

- Jeg forlater deg aldri...

- For meg er det bare deg, mitt hjerte banker for deg...

Når kom disse ordene noensinne til å bety noe igjen, når de hadde vært så fulle av løgner før? Men en ting var hun ham stor takk skyldig. Hans ubeskrivelige svik førte til at mannen hennes og hun fant hverandre igjen, om enn forsiktig i starten... Skjebnen er lunefull. Og hjertet likeså. At hun samtidig skulle oppleve at andre snudde henne ryggen og stemplet henne som løgner når hun snakket sant, fikk hun heller bare leve med. Hun hadde for lengst oppdaget hva sjarm kunne gjøre med godtroende mennesker.

Hun hadde tross alt vært en av dem...

******

21

Tankene var en stille sjø hvor faren lå under og truet, ute av syne for det blotte øye. Som en aggressiv gjedde på jakt. Ikke en krusning i vannskorpa, selv om den glupske rovfisken lå under og ventet. Slik følte hun tankene. Sjela. Ham. Det sitret og skalv under huden når hun tenkte på ham, vrengte seg innvendig når ansiktet dukket opp og minnene strømmet på. Hete stunder i senga. Tekstmeldinger. Koselige, intime, varme stunder hvor hun hadde halvsovet på armen hans mens han tekstet til… en kompis? Til jobben? Kona????

Hun grep vinglasset og fylte munnen med rød væske. Svelget den og tenkte på det første blodofferet. Fargen på blodet hadde nesten vært den samme som vinen… Plasteret hadde falt av i dusjen etter den harde joggeturen, men hakket etter hermetikklokket hadde lukket seg såpass at det ikke blødde lenger. Hun strøk såret med pekefingeren. Det føltes litt ømt, en god følelse. En fysisk, håndfast sårhet som fjernet litt av smerten innvendig. Den oppdagelsen skremte henne litt. Var det virkelig så enkelt å ty til selvskading for å forflytte den indre smerten til noe håndgripelig?

Det var andre elskerinner han hadde sendt tekstmeldinger til mens hun lå og halvsov på armen hans, lykkelig, trygg og forelsket.

- Din jævel, hvisket hun unyansert og stirret på rødvinsglasset hun holdt i hånden. Svake krusninger på overflaten, som om han lå der nede og lurte. Om hun tømte det, ville hun se ham der nede?

I en brå bevegelse helte hun i seg resten av vinen, glasset var nesten halvfullt. Det brant lett nedover spiserøret mens hun stirret ned i det tomme glasset, så ingen antydning til det hun ønsket å finne. Hatet etset og brant i henne, eller var det vinen som fant veien ned til magen? Plutselig kylte hun glasset inn i peisen så det gikk i tusen knas med et tvert smell. Noen skår havnet utenfor, selvfølgelig gjorde de det. Hun reiste seg, satte seg på huk og plukket opp et skår.

- Ah, utbrøt hun da det rykket i kroppen ved den brå smerten. Et nytt kutt, nå på pekefingeren som så betenksomt hadde glidd over det første hakket.

Hun løftet hånden, stirret på det nye såret. Blodet rant nedover fingeren i en tynn stripe. Hun så på glasskåret som lå igjen på gulvet. Plukket det forsiktig opp. Holdt det mot håndbaken og skrapte en glasspiss mot huden så den så vidt trengte gjennom. Blodet rant ikke, men hun fikk en fin, tynn stripe med skadet hud.

Det andre blodoffer. Var det så lett å ty til fysisk smerte for å forflytte den indre?

Hun hentet kost og støvbrett, fikk fjernet alle glasskårene – også de inne i ovnen. Hun nøt følelsen av den sviende rispen og det nye kuttet som nå var dekket av Dumboplaster. Lukten av brent papir lå igjen i rommet og de nye kuttene sved. Så lenge hun konsentrerte seg om det, følte hun ikke gjedda under overflaten…