Sodoma og Gomorra – the true story

Lot satt i byporten og dingla med huet sent en kveld. Det hadde vært en tøff dag. Kjerringa hadde mast både sent og tidlig om å gjøre både ditt og datt, og Lot var sliten. Derfor hadde han sneket seg unna for en stakket stund, for å få litt fred i ørene og ikke minst fred fra maset til kjerringa. Heite, som den dama kunne mase! Han rista på hodet og sukket tungt.

Brått ble han oppmerksom på at kvelden ble lysere. Han løftet hodet og sperret opp øynene da han fikk se de to englene som sto foran ham.

- Oisann, sa Lot, han følte seg litt overrumplet over så staselig et besøk, må vite! – Øøøh, vil dere ligge over til i morra, eller? Dere har vel lang vei hjem i… i mørket… hrm… Lot så seg rundt, englene gnistret og brant så omgivelsene vistes så klart som rene dagen. Men englene svarte:

- Nei, vi vil være ute på torget i natt.

- Nåååå, det er vel ikke særlig lurt, sa Lot. – Med tanke på åssen tilstandene er her i Sodoma og Gomorra, så…

- Det er nettopp det som er problemet, sa englene. De sa det i kor, begge to, for de var nemlig med i et englekor og da kunne de sånt.

- Kan vi ikke snakke om akkurat det problemet innomhus, ba Lot og så seg rundt, redd for å vekke for mye oppmerksomhet. – Det er ikke akkurat… sunt å oppholde seg her for lenge, om dere skjønner

- Ja vel, for din skyld blir vi med, sa englene og fulgte etter Lot hjem til ham.

- Nei jassånå, der er du, nebbet Lots kone med det samme han kom inn døra.

- Hysj, kjerring, vi har gjester, skyndte han seg å si før de to englene kom inn i stua og lyste opp med all sin herlighet.

- Å i jøssenam, mumlet kona til Lot. – Det var da svært. Hva skal man by sånne, da? Hun akket og offet seg og fant fram usyret brød mens hun mumlet for seg selv og kastet misbilligende blikk bort på sin mann, som krympet seg for hvert blikk hun kastet. Mens englene åt, fikk hun Lot ut på kjøkkenet, hvor hun virkelig ga ham en overhaling, ispedd en og annen ørefik.

- Først stikker du av fra oppvasken, din snik, freste hun. – Så kommer du drassende hjem med to som tydeligvis har drukket fosfor, så innmari som de lyser i mørket. Og det uten tanke på å si ifra, jeg som ikke har fått stelt meg på håret eller laget skikkelig mat til sånt folk.

- Ikke kjeft på meg, da, mumlet Lot. – De kom jo bare ut fra ingenting i natta, og dessuten så…

- Ja, hvor har du VÆRT, egentlig? mumlet kona. – Har du vært ute og flydd rundt i Sodoma og Gomorra igjen?

- Det vet du godt at jeg ikke gjør, sa Lot fortørnet. – Jeg har til og med vært nødt til å… Han stanset idet det banket hardt på døra.

- Jammen, så gå og åpne, da, din udugelige nisse, freste kona etter Lot, som lutrygget tasset bort til døra og åpnet.

- Øyh, sa en av de mange mennene som sto utenfor. – Hiv hit de du hadde med deg, så får vi rane dem og bruke dem og stjele fra dem og sånt. Lot sperret opp øynene og skulle til å svare dem, da kona hans åpnet døra på vid vegg og sa:

- Lar dere oss i fred hvis dere får dem?

- Du kan da ikke gjøre det, ditt kjærringhelvete, freste Lot og smalt igjen døra, før han dukket for den dasken kona sendte i vei. Han var ikke snar nok og tumlet bortover gulvet. Men englene satt på stua og hørte hva som skjedde,  og de forvirret synet på mobben utafor så ingen fant døra samma hvor mye de prøvde. Lot hørte lettet at de ropte skjellsord mens de slukøret tuslet bort for å rane og bruke og stjele og sånt fra noen andre.

- Nå driter vi i dette stedet, sa den ene engelen til den andre. – De er jo helt skjøre, hele gjengen.

- Enig, sa den andre og så på Lot. – Få med deg familien din og løp, for nå går hele greia til helvete.

- Du dæven, mumlet Lot. Han løp inn på soverommene og vekket døtrene og svigersønnene. Han skysset dem ut av døra, sammen med kona og skulle til å rase ut selv da engelen stanset ham.

- En ting må du huske, sa de til Lot. – Ikke se dere tilbake, samme hva som skjer!

- Den er grei, sa Lot og hastet etter de andre. De kom seg gjennom byporten og kravlet oppover skråningen med alle sauene sine på slep, svette og slitne nærmet de seg toppen mens bakken under dem ristet og  ildkuler fra himmelen begynte å falle bak dem med dunder og brak. Lot kravlet bakerst oppover skråningen. Når han så opp for å se hvor langt det var igjen, så han rett inn i den digre rumpa til kona si.

- Kom igjen, nå da, din treiging, kjeftet kona og klatret videre. – Du er jo ikke til nytte i det hele tatt!

De kom endelig til toppen og Lot reiste seg opp mens han børstet av seg støvet. Kona sto og ristet teltet hun brukte som kjole, hun hadde blitt støvete på klatreturen. Hun begynte å gå etter de andre, som var et godt stykke foran.

- Oi, næmmen, se der da, sa Lot. Kona stanset og snudde seg for å se.

Ka-zamm!

Lot gikk med forsiktige skritt bort til kona si. Han tok forsiktig på henne og dyttet deretter i henne, måtte skynde seg å huke tak i henne så hun ikke skulle velte. Så lett hadde hun blitt.

- Steike, mumlet Lot. Han løftet kona si opp og bar henne på skuldrene mens han løp etter de andre. Han tok dem igjen bak neste sving, godt i skjul fra Sodoma og Gomorra på vei til helvete. De sto og ventet på ham, og sperret opp øynene da de fikk se hva han kom drassende med. Lot smilte gledesstrålende.

- Slakt en sau, unger. I kveld blir det saltkjøtt og stappe til middag! Vi har nemlig nok av salt en stund framover!