DEN STORE URINJAKTEN

Av Berit Helberg

Jeg satt i stua og leste i et blad da mannen min kom inn etter å ha gått tur med hunden vår. Jeg gløttet opp.

"Hei," sa jeg og smilte. "Fin tur?"

"Det spørs åssen du ser det," sa Kalle alvorlig og jeg lot bladet synke mens jeg så på ham med rynkede øyenbryn. Kalle var vanligvis en munter fyr, det var sjelden at han ankom med en slik tone som nå.

"Er det noe i veien?"

"Jeg tror det." Han smatt halsbåndet av Sylvester og hang det på knaggen. Den hvite og sorte pointeren tasset inn på stua og la seg på sin vante plass under bordet. Kalle lukket gangdøren bak seg og klødde seg i skjegget, en vane han hadde når han tenkte dypt.

"Hva er det for noe da?" sa jeg og så på ham.

"Det er mørk farge på urinen hans. Brunlig, nesten rød."

"Er det blod?" Jeg kjente et lite sting av frykt i magen ved tanken på at noe kunne være alvorlig galt med hunden vår. Vi hadde hatt ham i fem år og var oppriktig glade i ham.

"Jeg tror det," svarte Kalle, satte seg i en stol og tittet under bordet hvor Sylvester lå. "Er du syk du da, gutten?"

"Så det ut som om han hadde vondt når han tisset, da?"

"Vet ikke, det virket ikke slik."

"Vi får vel ringe en eller annen veterinær," sa jeg og visste at den bekymrede rynken min hadde dukket opp mellom øyenbrynene.

"Det er jo stengt nå, det er kveld."

"Men på telefonsvareren ligger beskjed om hvem som har akuttvakt." Jeg gikk bort til telefonen, fant nummeret i katalogen, ringte og skrev ned det nye telefonnummeret som lå på svareren. Deretter ringte jeg til akuttvakta.

"Hva sa de?" spurte Kalle spent da jeg la på røret og så litt betuttet ut.

"De sa at vi skal komme med ham om en time."

"Det er vel greit nok det."

"... med urinprøve."

"Hæh?" Kalle så rart på meg. "Åssen får vi tatt urinprøve av en hund?"

"Jeg vet ikke," sa jeg og trakk oppgitt på skuldrene. "Kanskje holde noe under og få ham til å tisse..."

"Jah," smilte Kalle. "På plass, sitt, dekk, stå, tiss... Det får være måte på kommandoer bikkja skal lystre. Dessuten har vi nettopp vært ute og gått tur. Tanken er helt tom, det var bare noen få dråper som kom ut sist."

"Hva med å ta ham med ut i gården og kaste snøballer til ham, da?" foreslo jeg. "Han er bestandig så dum at han spiser snøballene, da må han jo bli tissantrengt etter hvert."

"Ingen dum idè," smilte Kalle. "Hva skal vi få ham til å tisse på, da? Klarer du å sikte så bra med et lite medisinglass?"

"Jeg tenker vi satser på noe større," sa jeg og gikk inn på badet, hvor det store vaskevannsfatet sto. Jeg tok det opp og gikk tilbake til stua. "Dette," sa jeg og holdt det fram mens Kalle reiste seg.

"Det var lurt," nikket han. "Jeg er jaggu heldig som har ei så smart kjerring." Han bøyde seg og så under bordet. "Gutten, skal vi gå ut?" Et hundehode tittet så vidt fram fra bordet og Sylvester så uinteressert på sjefen sin.

"Er du dum, eller?" sa blikket. "Vi gikk jo nettopp tur jo, din senile gubbe."

"Komme da, gutten. Ut i gården og leke litt, vet du." Kalle satte seg på huk og omsider kom Sylvester luskende frem mens han sukket dypt. Farten var motstrebende, det lokket mye mer å slappe av under bordet. Vi fikk på oss yttertøy og entret bakgården med bikkje og vaskevannsfat.

Først brukte vi et kvarters tid på å kaste snøballer til ham. Sylvester forsto sikkert ingenting, det hadde aldri før hendt at vi gikk ut og lekte etter å ha gått tur. Men han nøt leken i fulle drag. Full fres fram og tilbake med tunga hengende utenfor, et ivrig glefs over snøballen og kalde tygg mens snøen skled bit for bit nedover spiserøret. Sylvester sto og skalv, full av kald snø i magen. Men ned skulle det uansett, den dumme bikkja. Så ble det slutt på kastingen og Sylvester sto avventende og så på oss en stund før han begynte å snuse rundt langs vegger og snøskavler.

"Nå," sa Kalle spent og så på den snusende bikkja. Jeg småløp bort til Sylvester som sto med snuten dypt nedi snøen og halen lett viftende. Så stakk jeg vaskevannsfatet under magen hans når han løftet foten, for å stå klar når skvetten kom. Sylvester satte baklabben fort ned, lusket vekk og snudde seg mens han så fortørnet på meg.

"Går det an å få tisse i fred?" sa blikket. Jeg sukket og trakk meg noen skritt bakover. Snusingen begynte igjen og jeg rakte fatet fort under da baklabben ble løftet, men også denne gangen lusket Sylvester noen meter unna og så fornærmet på meg. Så satte han seg bestemt ned uten å slippe meg med blikket. Her skulle det så visst ikke bli noen tissing så lenge forfølgelsen pågikk, nei.

"Det blir visst ikke så enkelt som vi trodde," sa jeg og så oppgitt på Kalle som klødde seg i skjegget.

"Tja... Hva skal vi finne på da?"

"Vi får gå oss en tur og se om han føler trang til å markere mer da," foreslo jeg. "Det er sikkert mer å lukte på, andre hannhunder som har markert og sånt."

"Sterkere stimulanser," nikket Kalle. "Får håpe det går." Vi gikk nedover gata og ned til elvepromenaden langs Nidelva, hvor vi ofte gikk på tur med ham. Sylvester hadde lagt igjen mange skvetter i denne parken. Forhåpentligvis skulle jeg få tak i en ny en nå.

Jeg følte meg virkelig dum der jeg gikk. Kalle og Sylvester gikk et par skritt foran meg og jeg gikk bak med vaskevannsfatet skuddklart. Det var gult og lyste opp i mørket, folk som gikk forbi kunne ikke unngå å se det og jeg kunne ikke gjemme det under jakken, heller. Jeg måtte jo ha det rede i tilfelle baklabben fòr opp. Jeg forsøkte å ikke se på de som passerte oss. En jogger kom luntende forbi og sperret opp øynene da han så oss - og meg med fatet klart foran meg.

"Jøss, det kaller jeg renslighet," gliste han. "Drittposer er en ting, men det der tar jaggu kaka." Jeg var glad for at det var så mørkt, for da så han ikke hvor dypt jeg rødmet. Eller kanskje var det omvendt, at ansiktet mitt så ut som nødutgangen på kinoen akkurat nå? En vakker, lysende, rød lampe i mørket. Jeg tasset videre med fatet mitt og blikket fast på Sylvesters viftende bakende.

"Tiss da, for pokker," mumlet jeg oppgitt.

Brått ble jeg på vakt. Sylvester saknet farten og stoppet ved en visstnok interessant lyktestolpe. Halen gikk fra side til side mens bikkja snuste ivrig. Så inntok han 'løfte-foten-stilling' like før baklabben fòr opp.

Jeg var rask som lynet, som en blitz i mørket. Nå skulle det lykkes. Vaskevannsfatet oppfanget hver eneste lille rødbrune dråpe som var tiltenkt lyktestolpen og før baklabben suste ned og spolerte hele operasjonen ved velting og uttømming, dro jeg fatet til meg og lo triumferende mot Sylvester.

"Haha, der lurte jeg deg," sa jeg og Kalle klappet Sylvester mens han skrøt av ham.

"Det var gutten sin det, å så flink å tisse."

"Big deal, hva er dere så stressa for?" sa Sylvesters blikk og vi satte turen hjemover med vaskevannsfatet på strak arm.

-----------

Urinprøven ble helt i et mindre glass og veterinæren var fornøyd. Prøven viste at Sylvester hadde en kraftig urinveisinfeksjon og vi fikk resept på antibiotika, samme slags tabletter som jeg hadde brukt for noen måneder siden for samme plager. Heldigvis var det ikke noe verre og et par uker senere var Sylvester frisk som aldri før.

Det hører med til historien at Sylvester brukte resten av kvelden på å løpe skytteltrafikk mellom stua og gården for å kvitte seg med alle snøballene vi hadde kastet til ham. Vi håper han tilgir oss den plagsomme kvelden etter hvert som tablettkuren minker i takt med infeksjonen.

Det virket i alle fall.