Demonblod, Tidløst Begjær

Av Berit Helberg

Utdrag fra bok 3 i serien

”Jada, jeg kommer!” Leyhla tørket hendene på forkleet mens hun gikk mot døra, hvor tunge slag tydelig indikerte at det hastet for noen å komme inn. Hun rakk knapt å åpne døra, før kaoset var et faktum. Tunge støvler trampet inn og sinte stemmer ropte ordre hun ikke rakk å høre. 
Med ryggen presset inn mot veggen stirret hun rasende inn i et geværløp, før blikket gled opp til ham som rettet våpenet mot henne. 
”Er du alene?” Stemmen var like hard som blikket. Leyhla stirret inn i de bruneste øynene hun noensinne hadde sett. Men den mykheten som de engang måtte hatt, var erstattet av en hardhet som bare kunne komme fra krigen. 
”Ja. Hva skal dette bety?” 
”Vi har fått ordre om å rekognosere terrenget. Vi har gått tom for mat og vi akter å søke tilflukt hos deg i noen dager.” 
”Hvis du skal bruke av min gjestfrihet, foreslår jeg at du fjerner det våpenet.” 
”Senk våpenet, Daniel.“ Stemmen var myk, men også bestemt. Leyhla så på soldaten som hadde gitt ordren. Daniels befal. 
”Jeg er Leyhla. Og hvem faen er du?” 
”Såda,” smilte soldaten og stirret inn i et par perlegrå, sinte øyne. ”Grove ord i en vakker munn? Jeg er John. Mer trenger du ikke å vite. Vi må…” John ble avbrutt av et skudd utenfor, og Leyhla gispet. Før de to soldatene rakk å hindre henne, var hun ute av døra og på vei mot stallen. To andre soldater kom ut av stalldøra med brede glis. 
”Vi fant nok av mat, sjef,” ropte de og pekte bak seg. 
”Stjerna,” ropte Leyhla fortvilet og stormet mot dem. Da den ene forsøkte å gripe tak i henne, serverte hun ham et spark som traff midt i skrittet. Han knakk sammen med et gurglende stønn av smerte mens hun smatt inn stalldøra. John og Daniel løp etter. 
”Hva faen har dere gjort nå,” hveste John til soldaten som rådvill sto og så på den stønnende bylten på bakken. Uten å vente på svar, løp han inn stalldøra og bort til den åpne båsen. 
Leyhla satt på kne ved siden av en rødbrun hest med lys gul man, og dyret skrek av smerte og redsel. Øynene rullet så det hvite i øyeeplet lyste, og den store hesten skalv i sjokk. Hun strøk hendene langs overkroppen på hesten, over det blødende kulehullet og skrikene fra det skrekkslagne dyret stilnet. 
”John,” sa hun lavt uten å slippe hesten med blikket. ”Hvis en av dere så mye som tenker på å røre Stjerna igjen, så dreper jeg dere alle.” 
”Jeg beklager, det var…” John avbrøt seg selv da han oppdaget hva som foregikk. Han stirret på Leyhlas hender, som strøk over den sårede hesten. Hun berørte den ikke, men håndflatene strøk hele tiden noen centimeter over, inntil de stoppet over kulehullet og forble der en stund. Jenta satt med øynene lukket og ansiktet i konsentrasjon. Hesten pustet tungt, men roligere mens den lå med hodet avslappet i det myke høyet. De to andre soldatene hadde også kommet inn, og sto bak John mens de kikket over skulderen hans. Daniel trakk pusten for å si noe, men ble stoppet av Johns håndsignal. Da Leyhla trakk hendene til seg, var såret borte og pelsen hel. Hun hjalp hesten på bena med beroligende klapp og rosende ord, og strøk også hendene langs brystkassen på den andre siden av Stjerna for å lukke utgangssåret, før hun gikk ut og lukket båsdøra. Blikket hun sendte de to skyteglade soldatene kunne vært nok til å drepe dem, om hun hadde lagt litt mer vilje i det. 
”Det er nok av mat i huset til dumme soldater,” sa hun og trengte seg forbi dem. ”Og dessuten mente jeg det jeg sa. Rør hesten og jeg dreper dere.” 
”Hva faen kan hun gjøre om vi skyter hesten hennes igjen?” mumlet Daniel mens de fulgte etter jenta med det mørke, vaiende håret. Hun gikk opp til det lille huset som var omgitt av tung, dyster skog. John trakk på skuldrene og gløttet på Daniel. 
”Du så hva hun gjorde med hesten. Tør du å finne ut hva mer hun er i stand til å gjøre?” 
”Tror du hun er en heks, John?” spurte Espen, han hadde kommet til hektene etter lyskesparket. 
”I så fall er hun den vakreste heksen jeg har sett i mitt liv,” sa Martin. 
”Tosk,” svarte Espen. ”Du har ikke sett noen hekser.” 
”Jeg tror du har sett en nå,” mumlet John tankefull uten at noen hørte det. 

Fire madrasser fra det lille loftet ble hentet ned og plassert i den lille stua. På peisen sprakte bålet livlig og sendte et lunt lys og en vennlig varme utover til frosne kropper. Leyhla sto og ryddet på kjøkkenet etter et solid måltid da John kom inn. 
”Jeg beklager det som skjedde,” sa han lavt. ”Martin og Espen beklager også. Det var så jævlig lenge siden vi hadde spist, skjønner du.” 
”Vanligvis spør man når det er noe man vil ha.” Hun lukket skapdøra og gløttet på ham. ”Men så lenge dere oppfører dere, er det greit at dere er her. Særlig fordi det kan bli rimelig ensomt her i skogen til tider.” 
”Virkelig?” smilte John skrått. Leyhla så på ham. Han hadde blå øyne, smalt ansikt og en liten, men sjarmerende munn som fikk ham til å se mer beskjeden ut enn hun mistenkte ham for å være. Et lite søkk dukket opp innvendig da hun tenkte hvor ensom hun egentlig var. Det lille søkket forplantet seg til et velkjent, sødmefylt punkt mellom bena. Hun bet seg lett i underleppa mens hun gikk bort til ham. Forbi ham. Hun lukket døra inn til stua og kjente hjertet slå hardt mens den deilige, søte fornemmelsen dunket mellom bena. 
”Det kan bli … virkelig ensomt.” Det tunge blikket virket. John pustet allerede tyngre da Leyhla la armene rundt nakken hans i et hett kyss. En spiss, ivrig tunge smakte på hans, krøp ut av munnviken, bortover et ubarbert kinn og nedover halsen så John grøsset av velvære og nytelse. ”Ta meg, John,” mumlet hun mot halsen hans, det kilte og sendte en ild av blafrende gåsehud nedover ryggen. ”Her, på kjøkkenbenken. Hardt…” 
John var sterk. Han løftet henne lett opp på benken, og oppdaget at hun var truseløs under det tunge vinterskjørtet da hun selv løftet det opp. Mens hun kysset ham sugende, famlet han med soldatbuksen og fikk dratt fram en stake, så uregjerlig stiv at det kjentes som en befrielse å få den ut. Men bare for et kort øyeblikk, før Leyhlas raggsokk-kledde hæler presset seg inn i rumpeballene og skjøv ham inn. Han trengte dypt inn i den deilige væten, så det gnistret i hodet. Fingrene krummet seg rundt en spenstig rumpe for å holde henne igjen når han pumpet.