Demonblod, Jotnenes Hevn

Av Berit Helberg

Utdrag fra bok 4 i serien

Torild het hun, fordi tordenguden lot ilden flerre over himmelen den natten hun ble født. Det fantes ingen Himmel, intet Helvete. Bare Helheimen der dødsriket var, og Valhall, Odin, Frøya - og Tor som dundret over himmelen, slo med hammeren sin Mjøllner og skapte det første lyset hun så i denne verden. Flerrende lyn. Kald brenne. Himmelens ild og hennes lidenskap.

Den ilden var Torilds forbannelse helt fra hun blomstret opp til kvinne og kroppen ikke lenger var et barns. Den glødet og brant, skapte urolige drømmer og en navnløs, brennende lengsel som bare ble større.

Luften var tung og tett, og himmelen varslet tordenvær. Den unge, vakre vikingkvinnen sto og så forventningsfullt opp mot himmelen. Det lange, lyse håret blafret i vinden og blottet det svakt, fregnete ansiktet med en yndig oppstoppernese. Leppene var smale, munnen ganske bred, øynene blå med lange, nydelige vipper. Det var ikke første gang hun hadde følt det før tordenværet kom. Hun visste hva som kom til å skje. Og om ikke lenge ville hun igjen møte ham som ga henne fødenavnet. Han som splittet himmelen den natten hun ble født.

Brått ble det for mye for Torild, hun maktet ikke å stå i ro lenger. Hun løp gjennom skogen så både serken og selekjolen flagret rundt bena. Da hun kom fram til en liten lysning omgitt av høye trær, løftet hun knyttnevene i avmakt mot den blytunge himmelen. Kroppen brant og blodet bruste.
- Tor, ropte hun med en stemme full av harme. - Hvor er du, Tor? Jeg vil forbanne deg. Hvorfor måtte du fylle min kropp og sjel med slik en brennende ild? Jeg gløder innvendig, fylt av dine lyn, de samme ildstreker som flerret over himmelen den natten jeg ble født.

Torild sank ned på knær mens regnet begynte å strømme fra de blytunge skyene. Som et tett, hvitt brudeslør feide det over jorden mens lyn jòg over himmelen i rosa, grønt og blekt blått. Hun stirret på den kraftige regnbuen som pyntet opp himmelen, mens solen svant under de sinte skyene. Så strøk hun hendene sine over det våte, lange håret, nedover halsen og stoppet like over de runde, tunge brystene.
- Hvorfor lot du meg brenne slik, Tor? Hvorfor straffer du meg? skrek den unge kvinnen mot den buldrende himmelen, ville overdøve dunderet fra vognen hans og de tordnende hovene til geitebukkene Tanngnorst og Tanngrisner som trakk vognen.

Torild fòr sammen av noen kraftige, drønnende dunk. Mjøllner traff visst godt nå. Ble han vred av den unge kvinnens ord? Og hva så? Hun var fortvilet, fylt til randen av vill lidenskap som hun ikke forsto. En lidenskap som strømmet gjennom henne hver gang Tor dundret over himmelen. Et begjær som bare han kunne slukke. Det var hennes forbannelse. Hennes fødegave.

Det gnistret rundt henne. Drønnet fra himmelen som ga gjenlyd i skogen, fikk bakken til å skjelve under bena. Men redd var hun ikke, for dette var Torilds fødevær.
- Slukk brannen, Tor, ba hun innstendig mot en blytung himmel mens pusten gikk tungt. Det var ikke bare regndråper på hennes kinn. Hendene lå rundt brystene nå, både serken og selekjolen var gjennomvåt og brystvortene trakk seg hardt sammen da varmen fra hendene kjentes gjennom det kalde, våte stoffet. - Kom og slukk ilden du har tent, slik du pleier. Jeg har ikke gjort noe for å fortjene å lide slik...

Torild sank kraftløs ned på bakken med tordenhimmelen som tak. Lynene skar himmelen i flere biter og bakken ristet av et kraftig, langtrukkent drønn, etterfulgt av rullende brak langt i det fjerne. Hun skalv i kroppen mens forventningen steg i takt med begjæret.
- Nå kommer han, hvisket hun ør mens hendene strøk over kroppen. Over magen, ned til det punktet der ilden brant verst. - Tor kommer for å hjelpe meg, han har hørt min bønn.

I et kraftig lynglimt kom en sort silhuett til syne mellom trærne. Like mørk som tordenhimmelen var han. Ansiktet var skjult av skygger og mørke, men da han langsomt kom nærmere kunne hun se den blå ilden i øynene hans.
- Tor, hvisket den unge vikingkvinnen mens hun satte seg opp på knær og stirret storøyd på den høyreiste guden med bankende hjerte. Han sank ned foran henne, strøk vekk det våte håret hennes og la hendene rundt Torilds kinn. Han var mild og øm, berøringen fikk henne til å gispe, den sendte bølgende lyn av begjær gjennom den hete kroppen.

Håret var rødt og stritt. Skjegg hadde han, Rødskjegg eller Eirik Raude som menneskene kalte ham når han gikk blant dem i Midgard. Ansiktet var vennlig og skjegget tykt og velstelt. Og øynene... de var tindrende blå og fylt av en ild som Torild gjenkjente med letthet. Hun hadde selv sett den da hun speilet seg i vannet i skogen. Tors utstråling fikk henne til å miste pusten og i hennes øyne var han vakker.
De var like, de to, i sinn og sjel. Skapt av lynets ild og tordenens lidenskap. En lidenskap som brått overmannet tordenguden. Hendene hans strøk kvinnen hardt, fra halsen, nedover brystene, ned til hoften, ned lårene til de nådde kjolekanten som lå krøllet i det våte gresset og tok tak. Torild stirret inn i den blå ilden i øynene hans og skalv innvendig, av begjær, spenning og ærefrykt for tordenguden. Villig strakte hun armene opp mot himmelen og lot regnet vaske ansiktet, før Tor dro kjolen av og så henne naken foran seg.

De sto på knær på den gresskledde bakken. Jorden skalv og Torild var svimmel av ukjente følelser som likevel var kjente. Hvor fikk de kraften fra, hendene som grep etter Tor og løsnet beltet hans, dro av ham kjortelen og hjalp ham av med buksene? Hvor fikk de motet fra, hendene, når de dro trøya hans over hodet og blottet den kraftige brystkassen? Sekunder etter var tordenguden naken. Og han var nydelig.
Det var ikke første gang hun så ham. Allikevel ble hun aldri vant til å se størrelsen. Et gys av både skrekk og forventning rant gjennom henne da hun tok rundt ham og møtte leppene hans i et kyss igjen. Så stor, så hard. Så lovende... Det banket uavbrutt mellom bena mens det kriblet i det spesielle punktet som kjentes så godt. Det punktet Tor hadde lært henne så grundig å kjenne.